Stephans BlogJob

Dette er en blogg jeg bruker i forbindelse med utdannelse og dagligliv.

Navn:
Sted: Drammen, Buskerud, Cocos [Keeling] Islands

Jeg er en snill, tykkfallen gutt, som er svak for kvinner og hasard. Er rimelig nervøs og innesluttet, med klare psykopatiske trekk. Jeg har et stjerneformet arr på høyre håndbak og lam ringfinger på høyre hånd, festet med skinnmansjett til langemann. Til tross for dette trekker jeg på 1/5 sekund.

lørdag, februar 18, 2006

Bare GULL er godt nok!


Det er ingen tvil om at jeg er veldig veldig skuffet nå. Jeg har virkelig gledet meg til OL, men det er trolig ingenting i forhold til hva utøverne selv har gjort. Skuffelsen må være ekstrem når du jobber for en ting i fire år, så slår alt feil når du endelig skal vise verden hva du er god for. Man er liksom best i alle generalprøvene i en årrekke, så bommer du grovt i den store finalen. Når man da tenker på at det er hele fire år til neste gang, så må dette være utrolig vondt for de norske utøverne.

Så melder det seg et annet problem. Dette problemet heter Sverige! I årenes løp har dette folket tatt for seg av vårt langstrakte land. De har stjålet Jemtland og Herjedalen (ja, jeg skriver navnene på norsk, for disse omerådene ER norske!). Ikke nok med det... De har faktisk tatt for seg av området de ynder å kalle Bohuslän. Sannheten er at det er vårt alt sammen! Det finnes mange nordmenn som velger å se bort fra disse triste fakta, men det gjør ikke jeg. Tvert imot så har jeg et anstreng forhold til svensker, og det at de nå tar grovt for seg av olympiske lekers gullmedaljefat gjør ikke saken bedre. Jammen, du er jo halvt svensk, vil nok mange si. Nei da, jeg er ikke det. Jeg er fullstendig norsk! At jeg har svenske aner kan ikke stikkes under en stol, men jeg velger å se helt bort fra det faktum, og det ber jeg alle andre å gjøre oxo. Jeg unner faktisk ikke svenskene noe som helst (beklager morfar, beklager Emma). Det triste oppi det hele er jo at det står nordmenn bak svenskenes suksess. Norske trenere og et norsk smøreteam. Er det rart at det går så bra for de gul/blå?

Totalt sett så virker nok dette som sår gråt fra en bitter taper. Det er oxo sannheten. Jeg er en ekstremt bitter taper. Jeg hater å tape, og jeg hater at mine landsmenn og lagkamerater taper. Det å tape er ikke en del av mine akseptomeråder. Det er som min gode venninne Monix velger å si det; "Ingenting er så patetisk som en god taper". Jeg følger henne hundre prosent på det feltet. Om man går ut av en konkurranse og er fornøyd med en andreplass, så kan man like gjerne gi opp. Man skal aldri være fornøyd, for da slutter man å sikte mot toppen.

Sannheten er jo at ikke alle kan sitte på toppen. Alle kan ikke vinne alt. Det alle derimot kan gjøre, er å jobbe hardt for å lykkes. Jeg setter alltid høye krav til meg selv i forhold til hva som er psykisk og fysisk mulig for min person. Jeg lykkes på langt nær alltid i første runde, men på den andre siden så er jeg heller aldri fornøyd...