Storyline – En faglig ”pizza” (med norsk som hovedingrediens)

Nå skal det sies at jeg ikke har så altfor stort fokus på mat når jeg i overskriften bruker beskrivelsen ”pizza” om metoden storyline. Faktum er at jeg prøver å beskrive storyline som en metode som faktisk gir gode muligheter for tverrfaglig arbeid. I og med at vi har jobbet svært lite i forbindelse med konkret norskundervisning på vår skole, vil jeg prøve å ta for meg det møtet elevene får med norskfaget i forbindelse med arbeidet med storyline. Som Hildegunn sier; ”det kan faktisk være norskfag i veldig mye av det som skjer i skolen(…)”

Som sagt, så har vi på vår skole jobbet med storyline om steinalderen. Vi har jobbet i grupper à fem elever. Hver gruppe, eller stamme som vi kaller det, har hatt en student som veileder. Foruten formingsoppgaver og historie, har dette også vært to uker hvor elevene har skrevet gode tekster om emnet steinalderen.

Barns skriveferdigheter er naturligvis svært individuelle, noe som også kom klart frem i min lille gruppe. I det store og det hele var det kun én av elevene i min gruppe som markerte seg som en god skribent til å begynne med. Som en følge av dette, så jeg for meg mye arbeid med å få resten av gruppa interessert i å skape en tekst som gav mening. Jeg begynte å innse at det enkelte barn i gruppa hadde behov for forskjellige målsetninger og ikke minst ”gulrøtter” for at samtlige skulle komme helt i mål. Disse målsetningene ble jevnlig utvidet i samsvar med elevens utvikling. Felles for de fleste var selvfølgelig at de trengte veiledning for å sette fantasien i sving. Når fantasien var iverksatt var det ikke en selvfølge at barnas skriveprosess kom i gang. De hadde forskjellige behov for å få startet sin prosess. Noen hadde behov for kortere avbrekk, en trengte hjelp i form av stikkord, mens en annen rett og slett hadde et større behov for ros og anerkjennelse fra meg som voksenperson, for å få fullført sine skriverier.

Alt i alt, så merket jeg en stor fremgang hos alle de fem elevene jeg hadde ansvar for i denne prosessen. Det er vel ikke så underlig i og for seg, når man ser på det faktum at fem elever får dele én veileder gjennom hele prosjektet. Det jeg derimot vil sette fingeren på, er hvorvidt disse dagene, og disse til dels tunge skriveprosessene, ville sett annerledes ut om prosessorientert skriving hadde vært en del av elevenes hverdag allerede fra tidligere trinn enn fjerdetrinn. Jeg har tidligere har vært inne på dette temaet i forbindelse med POS. Den enkelte elev ville trolig vært mer inspirert, vært tryggere på sine egne skriveferdigheter og vært mer kreativ i sin tekstutforming om POS og annen skriving generelt hadde vært en større del av hverdagen.

I vårt arbeid med steinalderen var skrivingen en viktig del av oppgaven, og jeg merket at til og med de svake elevene blomstret i sitt skrivearbeid så fort de fikk riktig stimuli. Det er luksus for de fleste elever å kunne få hjelp på den måten vi har kunne yte i disse ukene. Man har liksom alltid en lærer ”for hånden”. Når jeg da ser hvordan enkelte elever formelig sprudler ved å få det lille ekstra, så får vi virkelig håpe at den nye regjeringen står inne for sine løfter om en styrket grunnskole i årene som kommer. Det vil antagelig ikke gjøre vin til vann eller få lamme til å gå, men det kan forhåpentligvis gi alle skolebarn i Norge et mer solid grunnlag fra første skoledag.