Refleksjon over POS-økt på fjerdetrinn

Som en del av mine oppgaver i praksis skal jeg prøve å reflektere over et opplegg i norskundervisningen som blir gjennomført ved fjerdetrinn på min praksisskole.
Det blir gjennomført mange aktiviteter som kan linkes opp mot norskfaget på dette trinnet, men det er svært lite av undervisningsopplegget for perioden som egner seg for overtagelse av oss studenter. Derimot, så har vi vært en del av et lærerteam bestående av tre lærere og åtte studenter, og har som en følge av dette i stor grad fungert som observatører og hjelpere.

Allikevel så skal jeg prøve å skrive noen ord om et POS-opplegg vi var med på å gjennomføre tidlig i praksisperioden. At prosessorientert skriving er et godt verktøy for å bedre kunne forstå tekster, er hevet over enhver tvil. Muligheten for å kunne forme en tekst, få den evaluert av ”sine egne”, for så å fullføre den, kan gi mange positive gevinster. Spesielt er dette et godt læringsemne om man kan benytte dataverktøy. Dette for enklere å forme setninger, og ikke minst fordelen ved å kunne rette opp feil og mangler både før og etter evaluering. I tillegg til at tekstene blir enkle å omarbeide, vil ikke lenger border, illustrasjoner og figurer være forbeholdt de flinkeste elevene i klassen (Moslett/Bjørkeng).

På vår skole er det som ved de fleste andre grunnskoler en merkbar mangel på datamaskiner. Allikevel er POS et emne som skal innlæres. Det positive er jo her at elevene lærer å forme tekster, samtidig som de må samhandle for å utvikle både sine egne og sine klassekameraters skiverier. I vår klasse er elevene godt vant med å utforme tekster, men disse har stort sett vært av en oppramsende art. Når så POS-skrivingen skulle gjennomføres, ble det i første omgang satt av fire skoletimer. Her skulle det først skrives en fortelling hvor den enkelte elev skulle fortelle litt om sitt eget liv. Elevene skulle prøve å få fram litt om seg selv og sine interesser, ja, praktisk talt la blyanten ”løpe litt” fritt i barnets verden. De fikk beskjed om å være flittige i bruk av adjektiver, og for enhver pris unngå oppramsende setninger. Grunnen til dette var at elevene den senere tid har jobbet en del med ordklasser, i tillegg til det faktum at de fleste av elevene tidligere i stor grad har skrevet oppramsende når de har jobbet med tekstskriving. Til tross for alle formaninger virket det som om de fleste av elevene falt tilbake til gamle synder. Tekstene gikk etter noen få setninger over til å bli svært oppramsende. Setningene ble nærmest uten unntak startet med et subjekt, og det ble i stor grad fortalt om hvilket favorittdyr de hadde, at de hadde vært på hytta i helga og hvilke farger de likte best.

I selve evalueringa skulle vi ta for oss den gruppa vi hadde fått tildelt. Elevene skulle her lese opp sin tekst for resten av gruppa, mens resten av gruppa lyttet. Så var det meningen at den enkelte tilhører skulle komme med sin tilbakemelding. Dette viste seg å være litt vanskelig, slik at vi som voksenpersoner måtte gå inn med veiledningsspørsmål til teksten. Det viktigste i denne prosessen var at elevene skulle øve seg på å komme med positive tilbakemeldinger, noe de klarte rimelig greit med litt drahjelp. I dette opplegget var det ikke lagt opp til at elevene skulle rette opp sine egne arbeider etter evalueringen.

Om man ser på det faktum at prosessorientert skriving er helt i startgropen for elevene på dette trinnet, vil jeg påstå at opplegget virket som det skulle. Det er kun nitidig øvelse som skaper mestere, i de aller fleste tilfeller. Etter en tid blir elevene mer drillet i arbeidet med prosessorientert skriving, og følgelig blir de mer sikre i både sin egen tekstproduksjon så vel som i sine evalueringer av klassekameratenes arbeider. Da vil etter hvert det nåværende fokuset på positiv kritikk bli erstattet av konstruktiv kritikk, til lærdom for alle parter.