Bare GULL er godt nok!

Det er ingen tvil om at jeg er veldig veldig skuffet nå. Jeg har virkelig gledet meg til OL, men det er trolig ingenting i forhold til hva utøverne selv har gjort. Skuffelsen må være ekstrem når du jobber for en ting i fire år, så slår alt feil når du endelig skal vise verden hva du er god for. Man er liksom best i alle generalprøvene i en årrekke, så bommer du grovt i den store finalen. Når man da tenker på at det er hele fire år til neste gang, så må dette være utrolig vondt for de norske utøverne.

Så melder det seg et annet problem. Dette problemet heter Sverige! I årenes løp har dette folket tatt for seg av vårt langstrakte land. De har stjålet Jemtland og Herjedalen (ja, jeg skriver navnene på norsk, for disse omerådene ER norske!). Ikke nok med det... De har faktisk tatt for seg av området de ynder å kalle Bohuslän. Sannheten er at det er vårt alt sammen! Det finnes mange nordmenn som velger å se bort fra disse triste fakta, men det gjør ikke jeg. Tvert imot så har jeg et anstreng forhold til svensker, og det at de nå tar grovt for seg av olympiske lekers gullmedaljefat gjør ikke saken bedre. Jammen, du er jo halvt svensk, vil nok mange si. Nei da, jeg er ikke det. Jeg er fullstendig norsk! At jeg har svenske aner kan ikke stikkes under en stol, men jeg velger å se helt bort fra det faktum, og det ber jeg alle andre å gjøre oxo. Jeg unner faktisk ikke svenskene noe som helst (beklager morfar, beklager Emma). Det triste oppi det hele er jo at det står nordmenn bak svenskenes suksess. Norske trenere og et norsk smøreteam. Er det rart at det går så bra for de gul/blå?

Totalt sett så virker nok dette som sår gråt fra en bitter taper. Det er oxo sannheten. Jeg er en ekstremt bitter taper. Jeg hater å tape, og jeg hater at mine landsmenn og lagkamerater taper. Det å tape er ikke en del av mine akseptomeråder. Det er som min gode venninne Monix velger å si det; "Ingenting er så patetisk som en god taper". Jeg følger henne hundre prosent på det feltet. Om man går ut av en konkurranse og er fornøyd med en andreplass, så kan man like gjerne gi opp. Man skal aldri være fornøyd, for da slutter man å sikte mot toppen.

Sannheten er jo at ikke alle kan sitte på toppen. Alle kan ikke vinne alt. Det alle derimot kan gjøre, er å jobbe hardt for å lykkes. Jeg setter alltid høye krav til meg selv i forhold til hva som er psykisk og fysisk mulig for min person. Jeg lykkes på langt nær alltid i første runde, men på den andre siden så er jeg heller aldri fornøyd...

Bare litt sliten...

Jeg innrømmer det glatt, ja, jeg legger meg faktisk flat! Iallefall så flat som en melkehvit tjukkas kan legge seg. Det er ikke bra å blogge så lite som jeg har gjort i det siste, men alt annet har lagt beslag på min tid. I tillegg så er jeg så sliten så sliten om dagen, uten å ane hvorfor jeg ikke har krefter. Da er det ikke enkelt å bidra med et smil i hverdagen, eller et tupp i ræva til dem som fortjener akkurat det. Nok om det. Jeg skal ikke beklage meg, for som min far maler'n sier; "i selvmedlidenhetens dype pøl kan ingen svømme". Det er noen sannhetens ord fra en aldrende mann, som har lært meg mye opp gjennom årene.

Jeg satte meg for en tid tilbake et mål om å stadig vende tilbake med ord og uttrykk som var på vei ut av vårt vokabular. Jeg bomma grovt i forhold til begrepet "stadig". Selvfølgelig har jo dette noe med hvordan man ser på tiden som går, men som sagt, jeg har ikke skrevet et ord siden 18. november, og den almenne leser har trolig rukket å lese Doppler opp til flere ganger etter den tid.

For å gjøre slutt på svadaen, så skal jeg prøve å gå inn på dagens ord. Mange mennesker vil kanskje føle seg litt støtt av dette ordet, og tenke; Jøss, for en gris, FOR EN FORBANNA GRIS! Joda, det kan nok stemme det, men det er som alle gutta som kjører søppel svarer når de blir konfrontert med jobben sin; "det er en drittjobb, men noen må jo gjørra'n". Det er like greit å hoppe idet. Dagens ord er:

Danglebær - Enkelte yngre mennesker vil nok tenke seg litt om nå, og spørre seg selv; "er det ikke det vi spiser med fløte på på sommer'n a?" Svaret er NEI! Du har forhåpentligvis aldri satt til livs en porsjon danglebær med fløte. Om du så har gjort det, så ser jeg gjerne at du holder historien for deg selv. Det vil bare være overskuddsinformasjon for den gemene hop. Jeg er kanskje litt kjapp nå. Jeg har aldri smakt på danglebær, ei heller sett ett knippe velmodne bær av dette slaget. Av den grunn så kan jeg ikke uttale meg om hverken form, farge eller smak. På den andre siden så var det heller ikke det jeg skulle definere. Jeg skal kun prøve å gi verden en pekepinn på hva danglebær er for noe rart.

Ja, hva er egentlig danglebær? Som ung lærte jeg verset; "Harru bæsja, harru prompa, harru danglebææær i rompa". Verset taler for seg selv. Danglebær hører anusregionen til, og egner seg definitivt ikke til mat eller dessert. Ergo, ikke spis det om du skulle bli tilbudt disse bærene. Når det gjelder definisjonen, kan dette virke noe uklart, og jeg innrømmer at jeg trenger hjelp fra allmenheten på dette punktet. Saken er den at enkeltpersoner definerer fenomenet som hemorider. Jeg er noget uenig i dette. Jeg vil nok heller strekke disse bærene til å være noe som gror til i et uvasket asle (jeg advarte mot at dette kom til å bli drøy kost!). Av den grunn så vil jeg ikke utdype dette noe mer, og overlater det til deg som en til nå lykkelig leser å se for deg "bildene", og definere selv. Dette er ikke mitt felt. Uansett så vil jeg igjen advare; IKKE SPIS DANGLEBÆR UNDER NOEN OMSTENDIGHET, DET ER TROLIG HVERKEN SUNDT, TRYGT ELLER VELSMAKENDE.

Dette var vel strengt tatt et ord som trygt kan forlate vår verden, tenker vel mange. Er det virkelig det? Skal vi liksom bare fjerne ord fordi vi ikke liker dem, eller fordi vi sliter med å definere dem? Neida, det skal vi da selvfølgelig ikke. Vi kan ha ordet på hylla, vi, og så kan vi rett og slett håpe på at dette dreier seg om et ord vi kun drar fram når vi i fylla unisont stemmer i; Harru bæsja, harru prompa, harru danglebær i rompa - kom og lukt, kom og kjenn - før rompa gror igjen, HOY!

Bokanmeldelse av Erlend Loes "Doppler"

Romanen "Doppler" av Erlend Loe handler om den samfunnsmette borgeren Andreas Doppler, og hans brudd med det tradisjonelle storsamfunnet. Doppler er en, i utgangspunktet, helt vanlig mann, med god jobb, en god hustru og to barn. Idyllen sprekker den dagen Andreas Doppler, eller "Doppler med kuken" som han i skoledagene ble kalt på grunn av sin unormalt overdimensjonerte penis, ser seg lei av storbylivets kjas og mas. Han ønsker å ta en pause, ja rett og slett melde seg ut av storbysamfunnet på ubestemt tid. Dette gjør han ved å en dag ta med seg teltet sitt ut i Oslomarka, dog ikke lengre enn at han har mulighet til å nå samfunnets fasiliteter...

En viss kontakt ser Doppler seg nødt til å ha med den verdenen han forlater. Han er fullstendig avhengig av skummet melk, et behov han får dekket ved å bytte bort kjøtt fra knivdrept elg mot meierivarer, hos en kjøpmann på Ullevål. Han ser også sitt snitt til å avhende en gammel tysker, som bor i gangavstand fra teltplassen, for hva han enn måtte ha i sin fryseboks. Dette er en handling som kulminerer i at Doppler formelig blir hamret ned av den gamle tyskeren, som for anledningen er bevæpnet med en fire kilos Toblerone! Alt dette skjer mens Dopplers adoptivsønn, den knivdrepte elgens kalv, venter i skogkanten...

Alt i alt så er dette en bok fylt med mange gode grunner til latter. Hovedpersonen Dopplers forskrudde handlinger gjør boken til en dukkert i galskapens verden, og skulle man plutselig se seg nødt til å bryte med en litt for tung hverdag, så får du helt klart en del av oppskriften på hvordan man gjør det her.

Det er gøy å ha det gøy!

Faktisk så tror jeg de aller fleste mennesker er hjertens enige med meg i at det er svært moro å ha det gøy. Når det er sagt så veit jeg jo at det finnes tusner og atter tusner som ikke evner å ha det gøy i det heletatt, men jeg inbiller meg jo at ikke en gang de menneskene kan nekte for at det er ganske ok å ha det moro. Det er mange forskjellige former for gøyale saker man kan bedrive. Noen synes foreksempel at det er sabla morsomt å spille i korps. Jeg, derimot, har ingen forståelse for mennesker som ikler seg en uniform jeg ikke hadde ønsket å bli observert dau i, og masjerer avgårde mens de blåser av full kraft i et horninstrument. Noen synes at dette er gøy, så da må jeg bare akseptere det, men de må ikke på noen måte se for seg at jeg handler meg et ronkehorn og masjerer rundt i Drammens gater for å dele disse menneskenes glede! Derimot så finnes det andre ting som jeg synes er VELDIG gøy. Det finnes faktisk mange ting, men jeg kan jo ikke trekke frem ord som "fotball", "innebandy" eller "selskapsliv" når denne spalte skal handle om ord som er på vei ut av vårt daglige språk. Derfor så må jeg igjen gå tilbake til min barndom for å plukke fram noe jeg fortsatt tror jeg ville funnet ulidelig artig, nemlig;

"Kængle" - I all verden, vil nok noen si. Denne tykkfalne brølapen kommer jammen meg med mye rart. Joda, det stemmer det. For å gjøre det helt klart med en gang; dette er ikke en aktivitet man bør prøve seg på, og enda mindre noe man bør innvie et barn i.

Denne hobbyen kan virke underlig på mange mennesker, og det skal sies at jeg har lagt den på hylla for mange år siden. Jeg tror faktisk jeg med hånda på hjerte kan si at verken jeg eller noen i min omgangskrets har kængla på snart tjue år! Dette til tross for at kængling er gøy. Når man skal kængle, så er riktig fottøy en forutsettning. Skotøy som sherokser og cowboystøvler er faktisk det eneste som duger når man skal kængle. Man må heller ikke glemme at kængling KUN kan foregå på vinterstid, når veiene har et solid snødekke. Kængling er i seg selv en risikosport, og man kan tenke seg hva bar asfalt kan gjøre med en kængler. Å kængle handler om å stå klar ved en bussholdeplass, for så å sette fart i det bussen forlater plassen. Det er viktig at man observerer sjåføren slik at han eller hun ikke ser oss som kængler i det vi henger oss på bakpå bussen. Er man riktig heldige, kan man kængle riktig så langt, faktisk helt fra Fjell og ned til by'n på riktig gode snødager. Det mest vanlige innenfor denne aktiviteten var allikevel å kængle fra toppen av Fjell og ned til Fjell skole, for så å vente til neste buss kom. Faktisk så kunne det til tider være aktuelt å spleise på bussbillett til en av gutta, sånn at vi var sikre på at bussen stoppet ved skolen. Deretter så bar det rundt Fjell med fem til ti skrålende guttunger hengende bak på rødbussen. Det var sjelden at alle kom seg helt rundt, og det gav god status i gjengen å holde seg på hele veien.

Jeg skal ikke oppfordre noen til å prøve denne leken. Den er direkte farlig, til tross for at jeg ikke kan huske at noen av mine venner noen gang ble skadet. På den andre siden så er det viktig at denne hobbyen kommer frem i lyset. Om man ikke skulle trives i læreryrket, så er mulighetene gode for at i allefall noen av dere går hen og blir bussjåfører, eller hva Ole? Ser dere da en guttegjeng iført sherokser eller cowboystøvler, så pass godt på i speilet. Dette er sannsyneligvis en gjeng som ikke har til hensikt å betale for å få sitte på helt hjem...

Storyline – En faglig ”pizza” (med norsk som hovedingrediens)

Nå skal det sies at jeg ikke har så altfor stort fokus på mat når jeg i overskriften bruker beskrivelsen ”pizza” om metoden storyline. Faktum er at jeg prøver å beskrive storyline som en metode som faktisk gir gode muligheter for tverrfaglig arbeid. I og med at vi har jobbet svært lite i forbindelse med konkret norskundervisning på vår skole, vil jeg prøve å ta for meg det møtet elevene får med norskfaget i forbindelse med arbeidet med storyline. Som Hildegunn sier; ”det kan faktisk være norskfag i veldig mye av det som skjer i skolen(…)”

Som sagt, så har vi på vår skole jobbet med storyline om steinalderen. Vi har jobbet i grupper à fem elever. Hver gruppe, eller stamme som vi kaller det, har hatt en student som veileder. Foruten formingsoppgaver og historie, har dette også vært to uker hvor elevene har skrevet gode tekster om emnet steinalderen.

Barns skriveferdigheter er naturligvis svært individuelle, noe som også kom klart frem i min lille gruppe. I det store og det hele var det kun én av elevene i min gruppe som markerte seg som en god skribent til å begynne med. Som en følge av dette, så jeg for meg mye arbeid med å få resten av gruppa interessert i å skape en tekst som gav mening. Jeg begynte å innse at det enkelte barn i gruppa hadde behov for forskjellige målsetninger og ikke minst ”gulrøtter” for at samtlige skulle komme helt i mål. Disse målsetningene ble jevnlig utvidet i samsvar med elevens utvikling. Felles for de fleste var selvfølgelig at de trengte veiledning for å sette fantasien i sving. Når fantasien var iverksatt var det ikke en selvfølge at barnas skriveprosess kom i gang. De hadde forskjellige behov for å få startet sin prosess. Noen hadde behov for kortere avbrekk, en trengte hjelp i form av stikkord, mens en annen rett og slett hadde et større behov for ros og anerkjennelse fra meg som voksenperson, for å få fullført sine skriverier.

Alt i alt, så merket jeg en stor fremgang hos alle de fem elevene jeg hadde ansvar for i denne prosessen. Det er vel ikke så underlig i og for seg, når man ser på det faktum at fem elever får dele én veileder gjennom hele prosjektet. Det jeg derimot vil sette fingeren på, er hvorvidt disse dagene, og disse til dels tunge skriveprosessene, ville sett annerledes ut om prosessorientert skriving hadde vært en del av elevenes hverdag allerede fra tidligere trinn enn fjerdetrinn. Jeg har tidligere har vært inne på dette temaet i forbindelse med POS. Den enkelte elev ville trolig vært mer inspirert, vært tryggere på sine egne skriveferdigheter og vært mer kreativ i sin tekstutforming om POS og annen skriving generelt hadde vært en større del av hverdagen.

I vårt arbeid med steinalderen var skrivingen en viktig del av oppgaven, og jeg merket at til og med de svake elevene blomstret i sitt skrivearbeid så fort de fikk riktig stimuli. Det er luksus for de fleste elever å kunne få hjelp på den måten vi har kunne yte i disse ukene. Man har liksom alltid en lærer ”for hånden”. Når jeg da ser hvordan enkelte elever formelig sprudler ved å få det lille ekstra, så får vi virkelig håpe at den nye regjeringen står inne for sine løfter om en styrket grunnskole i årene som kommer. Det vil antagelig ikke gjøre vin til vann eller få lamme til å gå, men det kan forhåpentligvis gi alle skolebarn i Norge et mer solid grunnlag fra første skoledag.

Tilbake fra taushet...

De siste ukene har jeg ikke akkurat vært plaget av skrivekløe. Faktisk så har motivasjonen for det meste hverdagen bringer vært lik null i en periode. Hvorfor? Vel, i noen land i verden kan man faktisk bli arrestert for å bli brakt til taushet. I andre land igjen, kan man "bare" få føle at ikke alt er som det skal når man sier sin oppriktige mening på feil plasser. Her i Norge, derimot, kan man slippe unna med en liten reprimande og en veiledning når man legger ut med noe "upassende"... Selv er jeg for et fritt ord, så lenge det ikke støter enkeltmennesker direkte, og så lenge forfatteren ikke er anonym.

Det var dagens alvorsord. Omsider tenkte jeg å legge ut et nytt ord som verden er i ferd med å glemme. Jeg har ei hel bøtte med sånne ord, etter at jeg har søkt i mitt eget hjernearkiv og blant de tips jeg har fått. Dagens ord er jeg usikker på hvor stammer fra. Ikke er det et ord jeg selv har benyttet i særlig grad, men det behøver ikke å bety at det ikke har sin rettmessige plass i vårt vokabular. Det kan skrives tjukke bøker om alle ord jeg ikke kan noe om! Allikevel så skal jeg prøve å finne ut av dette merkverdige ordet.

"Grunker" - For å gjøre det klinkende klart med en gang; Dette ordet MÅ skrives i flertallsform. Det finnes ikke én "grunk". Enten så har man noen grunker på lur, eller så har man ikke noen grunker. Så enkelt er det faktisk! Grunker er et betalingsmiddel, nærmere bestemt noen småmynter. Man har ikke, etter min oppfatning, mer enn til trikken hjem når man opererer med noen grunker i lomma. Det kan være tøft å leve på et stadie hvor dette er tilfelle. Når man er på grunkestadiet så er man rimelig blakk, for å si det på den måten. Dog, er man innehaver av iallefall noen grunker, så har man til en kopp kaffe eller som sagt trikken hjem. Ved bruk av disse grunkene på de rette stedene (jeg føler personlig at spilleautomater, kanskje med unntak av de gode gamle knipsekassene, ikke er de såkalte "rette stedene") kan man faktisk oppnå mye spennende. Over en kopp kaffe kan man treffe nye mennesker som har med seg et og annet i sin "ryggsekk", og man observere livet på en måte man ikke får ved å sette seg på trikken hjem. Kanskje treffer man livets kjærlighet ved å ofre de siste grunkene sine på en kopp kaffe? Kanskje dukker det opp et tilbud man aldri ville fått oppleve om man hadde sylta ned sine siste grunker og gått hjem? Kanskje fører bruken av de siste grunkene til at man bare rett og slett får en god dag og kan legge seg til å sove med et smil om munnen. Mulighetene er mange, det er bare å gripe dem når de byr seg.

Det finnes som kjent ikke lommer i likskjorta, så moralen er at om du har betalt regningene dine eller ei, og du kun har noen lusne grunker til en kopp kaffe... Bruk dem på nettopp det! De lusne grunkene som ikke er verdt noe for de fleste i vårt ganske land, kan faktisk være med å snu livet ditt til noe bedre. JUST USE IT!

Refleksjon over POS-økt på fjerdetrinn

Som en del av mine oppgaver i praksis skal jeg prøve å reflektere over et opplegg i norskundervisningen som blir gjennomført ved fjerdetrinn på min praksisskole.
Det blir gjennomført mange aktiviteter som kan linkes opp mot norskfaget på dette trinnet, men det er svært lite av undervisningsopplegget for perioden som egner seg for overtagelse av oss studenter. Derimot, så har vi vært en del av et lærerteam bestående av tre lærere og åtte studenter, og har som en følge av dette i stor grad fungert som observatører og hjelpere.

Allikevel så skal jeg prøve å skrive noen ord om et POS-opplegg vi var med på å gjennomføre tidlig i praksisperioden. At prosessorientert skriving er et godt verktøy for å bedre kunne forstå tekster, er hevet over enhver tvil. Muligheten for å kunne forme en tekst, få den evaluert av ”sine egne”, for så å fullføre den, kan gi mange positive gevinster. Spesielt er dette et godt læringsemne om man kan benytte dataverktøy. Dette for enklere å forme setninger, og ikke minst fordelen ved å kunne rette opp feil og mangler både før og etter evaluering. I tillegg til at tekstene blir enkle å omarbeide, vil ikke lenger border, illustrasjoner og figurer være forbeholdt de flinkeste elevene i klassen (Moslett/Bjørkeng).

På vår skole er det som ved de fleste andre grunnskoler en merkbar mangel på datamaskiner. Allikevel er POS et emne som skal innlæres. Det positive er jo her at elevene lærer å forme tekster, samtidig som de må samhandle for å utvikle både sine egne og sine klassekameraters skiverier. I vår klasse er elevene godt vant med å utforme tekster, men disse har stort sett vært av en oppramsende art. Når så POS-skrivingen skulle gjennomføres, ble det i første omgang satt av fire skoletimer. Her skulle det først skrives en fortelling hvor den enkelte elev skulle fortelle litt om sitt eget liv. Elevene skulle prøve å få fram litt om seg selv og sine interesser, ja, praktisk talt la blyanten ”løpe litt” fritt i barnets verden. De fikk beskjed om å være flittige i bruk av adjektiver, og for enhver pris unngå oppramsende setninger. Grunnen til dette var at elevene den senere tid har jobbet en del med ordklasser, i tillegg til det faktum at de fleste av elevene tidligere i stor grad har skrevet oppramsende når de har jobbet med tekstskriving. Til tross for alle formaninger virket det som om de fleste av elevene falt tilbake til gamle synder. Tekstene gikk etter noen få setninger over til å bli svært oppramsende. Setningene ble nærmest uten unntak startet med et subjekt, og det ble i stor grad fortalt om hvilket favorittdyr de hadde, at de hadde vært på hytta i helga og hvilke farger de likte best.

I selve evalueringa skulle vi ta for oss den gruppa vi hadde fått tildelt. Elevene skulle her lese opp sin tekst for resten av gruppa, mens resten av gruppa lyttet. Så var det meningen at den enkelte tilhører skulle komme med sin tilbakemelding. Dette viste seg å være litt vanskelig, slik at vi som voksenpersoner måtte gå inn med veiledningsspørsmål til teksten. Det viktigste i denne prosessen var at elevene skulle øve seg på å komme med positive tilbakemeldinger, noe de klarte rimelig greit med litt drahjelp. I dette opplegget var det ikke lagt opp til at elevene skulle rette opp sine egne arbeider etter evalueringen.

Om man ser på det faktum at prosessorientert skriving er helt i startgropen for elevene på dette trinnet, vil jeg påstå at opplegget virket som det skulle. Det er kun nitidig øvelse som skaper mestere, i de aller fleste tilfeller. Etter en tid blir elevene mer drillet i arbeidet med prosessorientert skriving, og følgelig blir de mer sikre i både sin egen tekstproduksjon så vel som i sine evalueringer av klassekameratenes arbeider. Da vil etter hvert det nåværende fokuset på positiv kritikk bli erstattet av konstruktiv kritikk, til lærdom for alle parter.

Jammen gikk det ikke en hel uke, gitt!

En hel uke skulle det gå før jeg klarte å klore ned noen ord i bloggen min igjen. Jeg er villig til å fordele litt skyld, i og med at det tekniske i cyberspace ikke har latt meg få lov til å legge til noe innlegg. Alt jeg nettopp skrev ble bare vasket bort når jeg skulle publisere. Jeg ble litt amper, men skjedd er skjedd! Uansett, så er jeg litt bitter etter første praksisuke. Jeg er på en skole som ikke framstår som den ultimate praksisskole. Rot og svært dårlige beskjeder og tilbakemeldinger er stikkordene her. På den andre siden, så sammenligner jeg jo alt med min forrige praksisperiode, som igjen var veldig bra, så det kan jo hende at alt blir bedre bare man får vært der litt. I morgen er den en ny uke og nye muligheter, så da skal man nok se at alt går så meget bedre! Meningen med dette innlegget var ikke å synge min klagesang, men det er ikke så lett å la være når man er adskilt fra sin vanlige "studentfamilie" i så mange uker! Nei da, meningen var å presentere et nytt ord, og det gjør jeg nå;

"Knæbbe" - Jeg vil anta at "Frua på Toppenhaug" setter morgenkaffe'n i vrangstrupen når hun leser dette. Vel, det er ikke så ille som du tror, Pia. Bare skyv tankene fra deg, dette er IKKE et uanstendig forslag til eventuelle danske lesere! Dette ordet dreier seg heller ikke om å kneppe igjen ei jakke eller skjorte, eller en buksesmekk for den saks skyld. Eller.... er det kanskje nettopp der vi har opphavet til ordet?! Sannheten er at dette er et ord som henger igjen fra den gangen danskene plyndret våre landhandler og sølvårer over det ganske land. Ordet "knæbbe" betyr, i likhet med ordet "kjibbe", å stjele. Når de danske frekkassene tømte vårt langstrakte land for verdier, så var det svært viktig at de knepte igjen sine jakker før de gikk forbi den norske landhandleren. Nordmenn var på den tiden, akkurat som nå, svært lunefulle. Vi var stolte, undertrykte mennesker, som bare ventet på å slå tilbake mot den danske overmakta. Dermed så sier det seg selv at det var direkte ulurt å passere en olm landhandler med danskeforakt, med åpen jakke og fylte innerlommer. Ordet "knæbbe" er et bra ord, som er verdt sin plass i det norske språk. Ordet vil i seg selv legge et eget trykk i en del setninger og presentasjoner. Har du i nattens mulm og mørke blitt avhendet din bil, og går til politiet med saken, er det små sjanser for at du blir prioritert. Men, om du sier; "Eh..., god morgen, konstabel! I natt har noen frekkasser knæbba bilen min, og jeg kommer meg ikke på arbeid." Ja da skal du se at det blir reaksjon også i den leiren! Bruk ordet for det det er verdt. Dette ordet vil ikke bare revolusjonere det norske språket, men også sette sitt klare preg på norsk kriminalpolitikk. Slå den!

Ny dag og nye muligheter (men fylla sitter temlig tungt igjen...)

Vel, jeg prøver ikke å skjule det! Hodet mitt står liksom litt sånn på "halv tolv". Leserumæ? Jeg er rett og slett drivende fyllesyk, samtidig som jeg lader opp til å spille fotballkamp. Ingen god kombinasjon, men når "frua på Toppenhaug" inviterer til lag, så er det bare å bringe med seg sitt jordiske gods å infinne seg ASAP. Uansett, så tviler jeg på at det er så mye jobb med å få kontroll på knollen min som det er for de fire vaskedamene fra Litauen å få kontroll på "CASA BOJO" på Toppenhaug i dag. Vel, la nok være sagt om den saken. Det dreier seg jo uansett om sneen som falt i fjor. La oss gå i gang med å analysere dagen ord!

Dagens ord er et ord jeg inbiller meg at har sitt opphav på Fjell. Det er mulig jeg tar munnen for full når jeg sier akkurat det, så arrester meg gjerne. Det er bare det at når jeg spør noen med dette ordet, så blir jeg direkte uglesett. Folk forstår rett og slett ikke hva jeg lurer på. Akkurat det er jo en av grunnene til at jeg skriver disse innleggene. Jeg prøver å få glemte men fullgode ord tilbake i vår dagligtale! Enkelt og greit, dagens ord er:

"Tæsje" - Jeg antar at mange tenker; pølsevev! når de leser dette ordet. "Nå sitter tjukken i sin egen verden og dikter opp ord igjen. Har han ikke annet å gjøre i beste kirketid?" Svarene er enkle. NEI, jeg dikter ikke opp disse ordene. Det går ikke an å bare lage sine egne ord. Da ville ingen forstått hverandre til slutt. Leserumæ? Når det gjelder det andre spørsmålet, så er svaret NEI, jeg har ikke noe annet å finne på akkurat nå. Men tilbake til ordet. "Tæsje" er en litt eplekjekk måte å si prøve på. Spesielt ble dette brukt mye i min barndom i forbindelse med prøving av hverandres sykler og jojo'er. "Faen'a, Bælla, få tæsje sykkern din'a, pliiis? Bare bort på sko'orn å tebake". Leserumæ? At ordet kan bli for røfft i enkelte kretser, PIA, ja det kan nok være, men jeg mener at det er et godt Drammens-ord som fortjener sin plass i hverdagen. Ta tak i det, smak på det (som Elin sier) og ikke minst; gjør ordet til ditt eget. Ordet er servert, velbekomme!

Vaktmester'n

Etter nitidig arbeid med matematikk er jeg egentlig møkklei alt som har med skriverier å gjøre. Men blogger er til for å oppdateres, og min er intet unntak.
Jeg lurte litt på hvilket ord jeg skulle ta en nærmere titt på i dag. I og med at jeg har en del ord på lista mi, kan det jo bli vanskelig å velge. En artig ting er jo at det dukker opp mange merkelige hendelser fra fortiden når man leter etter ord man ikke har brukt på mange mange år. Ordet for dagen er ikke et ord jeg har brukt mye. Jeg plukket det faktisk opp under et fuktig lag for en del år tilbake. Sant og si så var det vel kun ett fuktig lag på Fjell i de årene, men det er vel en helt annen historie... Dagens ord er snappet fra en eldre, tørst kar som kun gikk under navnet "vaktmester'n". Når sant skal sies, så etterlot ikke "Vaktmester'n" på Fjell seg mye av jordisk gods når han pakket snippesken sin for siste reis. Det han derimot etterlot seg, det var en god del minner, og ikke minst ordet:

"Børje" - Mange vil nok tenke nå; "Børje, ja... Han må vel være svensk. Sikkert det egentlige navnet til vaktmester'n". Som så ofte sagt før, sikkert er et veldig usikkert begrep. Alle som trodde at vaktmester'n på Fjell var en skamtørst svenske ved navn Børje, har tatt grundig feil. Jovist var mannen tørst, det var vel det som tilslutt gjorde sånn at han sluttet som vaktmester. Uansett, av svært mange nasjonaliteter på Fjell, var jeg blant de få med svenskeblod i årene (hadde egentlig aldri tenkt til å innrømme akkurat det), og ei heller hadde vi noen gang folk ved navn Børje i våre rekker. Å "børje" handler rett og slett om å låne. Jeg oppfatter det kanskje mer som rein kriting, da fortrinnsvis kriting av hjemmelagde gjærprodukter og andre fetevarer. En ting skal sies; Om du skal børje ei flaske eller ei pakke tobakk, så stikk alltid innom samme person så fort trygda kommer den tjuende. Da er du rimelig trygg på å ikke få altfor mye pes neste gang du står litt vindskeiv og tørst utafor C-oppgangen for å få børja ei flaske med blankt.